Når foreldre flytter fra hverandre, har barnet rett til samvær med begge. Samværet kan avtales, eller fastsettes av retten. Reglene står i barneloven kapittel 6. Samvær handler om barnets rett til å opprettholde en nær relasjon til den forelderen det ikke bor fast hos. Det er barnets rett, ikke en belønning for foreldrene. Her forklarer vi hvordan samvær avtales, hva som er vanlige ordninger, hva som gjelder ved flytting og konflikter, og hvordan en avtale kan håndheves.
Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt (barneloven § 42). Den barnet ikke bor fast hos, har rett til samvær om ikke annet er avtalt eller fastsatt (barneloven § 43).
Samværsretten gir rett til å være sammen med barnet, og plikt til å bidra til at samværet blir gjennomført. Den som har samvær, kan ta vanlige avgjørelser om barnet mens barnet er hos ham eller henne, som hva barnet skal spise og når det skal legge seg. Større avgjørelser tas av den barnet bor fast hos, eller av foreldrene i fellesskap.
Foreldrene bør avtale omfanget av samværet. Vanlige ordninger er annenhver helg, en ettermiddag i uken og deler av feriene, eller delt bosted. Blir dere ikke enige, må dere møte til mekling før saken kan bringes inn for retten (barneloven § 51). Retten skal først og fremst legge vekt på hva som er best for barnet (barneloven § 48), og barnet skal få si sin mening (barneloven § 31). Er samvær ikke til beste for barnet, kan retten bestemme at det ikke skal være samvær (barneloven § 43).
Barneloven nevner som eksempel på «vanlig samværsrett» en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, to uker i sommerferien og annenhver jul, påske og høstferie eller vinterferie. Mange foreldre avtaler mer enn dette, såkalt utvidet samvær, for eksempel en ekstra overnatting i uken. Det finnes ingen fasit, og ordningen bør tilpasses barnets alder og behov.
For små barn kan hyppige, kortere samvær være bedre enn lange perioder borte fra den som har gitt den daglige omsorgen. Etter hvert som barnet blir eldre, kan samværet utvides. Mange foreldre lager en plan for hvordan samværet skal økes gradvis.
Er det fare for vold, overgrep eller annen skade, kan retten bestemme at samværet skal skje under tilsyn (barneloven § 43a). Tilsynet kan være beskyttet tilsyn, der tilsynspersonen er til stede hele tiden, eller støttet tilsyn, der tilsynspersonen skal veilede.
Reisekostnadene ved samvær deles mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene deres, hvis de ikke blir enige om noe annet (barneloven § 44). Det gjelder både barnets reise og foreldrenes nødvendige reiser for å hente og bringe barnet.
Vil en av foreldrene flytte, innenlands eller ut av landet, og det er avtale eller avgjørelse om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre senest tre måneder før flyttingen (barneloven § 42a). Er foreldrene uenige om flyttingen, må den som vil flytte med barnet, kreve mekling. Flytting kan få stor betydning for samværet, og avtalen må ofte endres.
Overholder ikke den andre en avtale eller avgjørelse om samvær, kan den tvangsfullbyrdes etter tvangsfullbyrdelsesloven (barneloven § 65). En skriftlig samværsavtale bør derfor være tydelig på tider og henting.
En muntlig eller vanlig skriftlig avtale har ikke tvangskraft. Ber begge foreldrene om det, kan statsforvalteren gi en skriftlig avtale om bosted og samvær tvangskraft (barneloven § 55). Dommer og rettsforlik kan tvangsfullbyrdes direkte. Tvangsfullbyrdelse skjer ved at tingretten kan fastsette tvangsbot.
Er en av foreldrene eller begge døde, kan besteforeldre og andre som står barnet nær, kreve at retten fastsetter samværsrett (barneloven § 45). Også når en forelder er nektet samvær, kan besteforeldre i noen tilfeller kreve samvær.
Det er to typer problemer som går igjen: at den barnet bor hos, hindrer samværet, og at den som har samværsrett, ikke bruker den. Barnet har rett til samvær, men samværsforelderen kan ikke tvinges til å utøve samværet. Den som gjentatte ganger avlyser, bør regne med at det kan få betydning hvis saken senere kommer for retten, og at barnebidraget kan bli beregnet ut fra mindre samvær enn avtalt.
Den som hindrer samvær uten god grunn, kan bli møtt med tvangsbot hvis det finnes et tvangsgrunnlag. Gjentatt samværssabotasje kan også få betydning for spørsmålet om hvor barnet skal bo fast.
Mona og Per har en sønn på seks år. Han bor fast hos Mona. De avtaler annenhver helg fra fredag til mandag morgen, onsdager med overnatting, tre uker i sommerferien og annenhver jul. De bruker en felles kalender.
Lise nekter Tor samvær fordi han er sen med barnebidraget. Det er ikke lovlig. Bidrag og samvær er to forskjellige ting, og barnet har rett til samvær uavhengig av bidraget.
Ahmed har en samværsdom, men moren lar ikke barnet komme. Ahmed ber tingretten om tvangsfullbyrdelse, og retten fastsetter tvangsbot.
Nei, men skriftlig avtale gjør den lettere å følge og håndheve.
Barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet (barneloven § 31). Fra 12 år skal den tillegges stor vekt.
Ta det opp i mekling eller for retten. Avgjørende er barnets beste (barneloven § 48).
Kostnadene deles etter inntekt hvis dere ikke avtaler noe annet (barneloven § 44).
Ja. Dere kan når som helst avtale endringer. Er dere uenige, kan saken bringes inn for retten etter ny mekling.
I noen tilfeller, særlig når en forelder er død (barneloven § 45).
Denne artikkelen gir generell informasjon og er ikke juridisk rådgivning. SmartJuss kan hjelpe deg å finne og forstå reglene som gjelder i din sak.
Svar basert på norsk lov – gratis, uten registrering
Registrer deg gratis for å lese hele svaret og stille oppfølgingsspørsmål
Les hele svaretSmartJuss gir deg AI-drevet juridisk veiledning basert på norsk lov — raskt og enkelt.
Prøv SmartJuss gratis