En servitutt er en rett til å bruke en annens faste eiendom på en bestemt måte, eller til å forby en bestemt bruk av den. Vanlige eksempler er veirett over naboens tomt, rett til å ha en vannledning i andres grunn eller et forbud mot å bygge over en viss høyde.
Reglene står i servituttlova (lov 29. november 1968 om særlege råderettar over framand eigedom). Servituttlova gjelder ikke forpaktning, tomtefeste eller allemannsrett, og reglene i loven viker for det som følger av avtale eller særlige rettsforhold, når ikke annet er sagt, jf. servituttlova § 1.
Den vanlige måten å opprette en servitutt på er ved avtale mellom grunneieren og den som skal ha retten. For at servitutten skal gå foran senere rettigheter, for eksempel rettigheter til en ny eier, bør avtalen tinglyses på eiendommen, jf. tinglysingsloven § 20. En eldre, ikke tinglyst rett kan likevel gå foran hvis den nye eieren kjente eller burde kjenne til den (tinglysingsloven § 21).
En servitutt kan også oppstå ved hevd. Den som bruker en annens eiendom som om han eller hun hadde bruksrett, kan hevde bruksrett, for eksempel veirett, jf. hevdslova § 7. Hevdstiden er som hovedregel 20 år (hevdslova § 2), men 50 år for bruk som ikke viser seg ved en fast innretning, med unntak for nødvendig vei eller lagringsplass (hevdslova § 8). Rettigheter ervervet ved hevd trenger ikke tinglyses for å ha rettsvern (tinglysingsloven § 21).
Hva servitutten gir rett til, følger først og fremst av avtalen eller annet grunnlag. Loven setter noen alminnelige rammer:
En servitutt er en særlig rett over en annens faste eiendom (servituttlova § 1). Den opprettes oftest ved avtale, som bør tinglyses. Den kan også oppstå ved hevd (hevdslova § 7) eller ved ekspropriasjon eller jordskifte.
En positiv servitutt gir rett til å bruke en annens eiendom, for eksempel veirett eller rett til å ha en ledning i grunnen. En negativ servitutt gir rett til å forby en bestemt bruk av en annens eiendom, for eksempel bygging over en viss høyde. Servituttlova omfatter begge typene (§ 1).
Partene kan alltid bli enige om å oppheve servitutten. Uten enighet kan eieren få servitutten opphevet (avskipet) hvis den klart er til mer skade enn nytte, og forholdet ikke kan rettes ved omlegging. Eieren må da betale vederlag som ikke kan settes lavere enn det retten er verd for rettighetshaveren, jf. servituttlova § 7. Krav om omlegging og opphevelse etter §§ 5–7 avgjøres av jordskifteretten (§ 18).
Bruker en part sin rett varig og til tross for advarsler i strid med §§ 2 eller 3, kan motparten kreve dom for at retten oppheves mot vederlag eller settes ut av kraft for en tid. Den skyldige kan også dømmes til å betale en passende erstatning, selv om det ikke er oppstått økonomisk tap, jf. servituttlova § 17.
En rettighetshaver kan overdra retten sin, så lenge det ikke gjør byrden på eiendommen større. En rett som ligger til en fast eiendom, kan som hovedregel bare overdras sammen med eiendommen, og en rett som skal dekke et rent personlig behov, kan ikke overdras, jf. servituttlova § 9. Går en rett over til en ny rettighetshaver, har eieren i visse tilfeller forkjøpsrett (§ 10).
Tvister om servitutter kan gjelde både hva som er avtalt, og hvordan retten kan brukes. Jordskifteretten behandler en del slike saker, og en advokat kan gi råd i den konkrete saken.
Svar basert på norsk lov – gratis, uten registrering
Registrer deg gratis for å lese hele svaret og stille oppfølgingsspørsmål
Les hele svaretSmartJuss gir deg AI-drevet juridisk veiledning basert på norsk lov — raskt og enkelt.
Prøv SmartJuss gratis